Akanthus i norsk folkekunst

← Tilbake til ordboka

Akanthusornamentikk forvandler en bladplante til et vokabular av kurver, fliker og krøllete tupper. I norsk folkekunst kan disse formene opptre som utskåret relieff eller som malt dekor. Bevegelsen i dem bidrar til å knytte en liten dekorativ gjenstand til den større verdenen av europeisk design.

Fra middelhavsblader til norske kirker

Akanthusmotivet har røtter i eldre middelhavsornamentikk. Den norske historien er derfor ikke historien om en plante som er hjemmehørende i en fjellbygd, men om en dekorativ idé som reiser på tvers av steder og tidsperioder.

Maihaugen fremhever interiøret ferdigstilt i 1699 for Vår Frelsers kirke i Christiania, nå Oslo domkirke, som et viktig punkt i spredningen av barokk akanthusskjæring i Norge. En ny prekestol i Sør-Fron fulgte i 1703. Rundt midten av 1700-tallet begynte også bygdekunstnere å bruke motivet på verdslige gjenstander.

Hva gir bladet bevegelse?

Se etter en bred kurve som deler seg i mindre blader, for så å bøye seg tilbake. I utskjæringer skaper hevede flater og dype kutt ekte lys og skygge. I en malt eller trykt tolkning kan forskjeller i farge og tone antyde denne dybden.

Akanthus er ikke et strengt botanisk portrett. En treskjærer eller designer kan strekke et blad, stramme en krøll eller gjenta en form for å tilpasse den til gjenstanden.

Et levende håndverksspråk

Motivet reiste også med norske utvandrere. Vesterheim forvalter et manglebrett laget i Minnesota i 1976 av Leif J. Melgaard, som hadde utvandret fra Gudbrandsdalen i 1920. Akanthusskjæringen knytter et objekt fra det tjuende århundre til et eldre dekorativt vokabular.

Klokkene nedenfor kombinerer akanthusinspirert ornamentikk med hjertemotiver. De utskjæringslignende detaljene er en del av moderne klokkedesign og tilbyr et visuelt ekko av tradisjonen.