Troll i norsk folketro

← Tilbake til ordboka

Troll hører hjemme i de fantasifulle landskapene i norsk folketro: skoger, fjell og steder utenfor det kjente hjemmemiljøet. De kan være truende, tåpelige, merkelige eller uventet sympatiske. Det finnes ingen enkel beskrivelse som passer til alle historier.

Eldre historier, skiftende former

Ordet og dets assosiasjoner strekker seg tilbake til norrøn tradisjon, men trollet har endret seg over tid. Senere sagn, eventyr, illustrasjoner og moderne underholdning har hver for seg gitt det ulike trekk. En liten, vennlig figur i et moderne design er derfor en del av en kontinuerlig tolkning, ikke et bokstavelig portrett av ett fast, eldgammelt vesen.

Det er nyttig å skille folketro fra naturhistorie. Trollhistorier forteller oss om fantasi, historiefortelling og hvordan mennesker forholdt seg til omgivelsene sine; de er ikke bevis på en virkelig art som lever i fjellene.

Fra muntlig fortelling til trykt bilde

Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe begynte å utgi Norske Folkeeventyr i 1841–1844. Arbeidet deres brakte muntlige fortellinger over i trykt form gjennom innsamling og redigering. Senere illustratører bidro til å gi karakterene en varig visuell tilstedeværelse.

Theodor Kittelsen er spesielt tett knyttet til det norske trollet i kunsten. Hans Skogtroll, sannsynligvis tegnet i 1906 og brukt som bokomslagsillustrasjon i 1907, er ett eksempel på forbindelsen mellom et vesen og dets skogsmiljø.

Hvorfor omgivelsene betyr noe

Når du ser på et trollbilde, legg merke til landskapet så vel som ansiktet. En trerot, en stein eller en moseflekk kan få figuren til å føles knyttet til omgivelsene sine. Uttrykk og holdning avgjør deretter om scenen virker mystisk, humoristisk eller innbydende.

Våre trollklokker utforsker en mildere, moderne verden av skogsfigurer, par og familier. Dette er fantasifulle scener inspirert av den brede fortellertradisjonen, snarere enn illustrasjoner som hevdes å stamme fra et spesifikt gammelt sagn.